Fargesprakende beviser

Blåhvalens ferd står skrevet på havflaten. Det er den eggformede, glatte flaten som oppstår over hodet, like før det bryter gjennom, den lange, smale, glatte flaten skapt av krummingen på ryggen samt de sirkelformede avtrykkene fra halefinnene. Det er de sprutende, hvite fontenene som blåhvalen lager når den blåser før den når opp over havflaten – et forvarsel til blåsten. Det er bobleblåst. Jeg opplevde det for førs­te gang like foran baugen da det kom en stor klump med bobler opp av blåsehullet til hvalen knapt 4 m nede i vannet. Klumpen utvidet seg på vei opp mot overflaten, glassaktig og glitrende som en prismelysekrone som falt opp­over. ­”Bobleblåst,” sa Bruce Mate.

Akkurat denne bobleblåsten virket som en kommentar til den irriterende lille båten vår som stadig lå der. Det var trolig en hval-ed. Den steg opp over hodet på hvalen som en snakkeboble i en tegneserie. Budskapet var noe i retning av ”@*#&%√!?!”

Av alle blåhvalsporene på vannet var avføringen det mest fargerike. Den første avføringen vi så, var fra en ettåring – en liten, 15 m lang blåhval. Hvalen blåste 12 m fra oss, og bak den lyste havet opp i en lang, oransjerød kondensstripe. ”Vi har avføring,” sa Ladd Irvine. Dette sporet, en mursteinsrød stripe av bearbeidet krill, mer vannholdig enn fast, var vårt første direkte bevis for at blåhvalene lette etter mat om vinteren ved Costa Rica Dome. Da det var en av hypotesene ekspedisjonen hadde dratt ut for å teste, fikk Bruce Mate det travelt med å finne en pose så han kunne ta en prøve.

Hvalen bryter overflaten, puster ut og trekker inn nok luft til å fylle en varebil, alt dette på halvannet sekund.

Beviset for at hvalene spiste ble bekreftet i skipets laboratorium. Bruce Mates medhjelper, Robyn Matteson, som også var en av studentene hans, overvåket ekkoloddet for å ta rede på konsentrasjonene av krill på en dataskjerm. Krillen var mer flekkvis fordelt enn ventet, men det var også tette stimer av de små krepsdyrene. På den andre siden av bordet satt John Calambokidis og Erin Oleson fra havforskningsinstituttet Scripps Institution of Ocean­ography ved hver sin datamaskin og studerte hvalenes dykkeprofiler. De ble registrert ved hjelp av akustiske sendere som de hadde greid å plassere på flere hvaler. Senderne blir plassert med en stang og festet med en sugekopp. De sitter på hvalen i noen timer og ikke måneder slik satellittsenderne som er skutt inn, gjør. Ved Costa Rica Dome viste dybdemålere på senderne dykk på over 240 m. Når den loddrette linjen som markerer et dykk, nådde det laveste punktet, kunne man se en sikksakkbevegelse i et mønster som er karakteristisk for blåhvaler som kaster seg over stimene med krill.

Det var vanskeligere å finne bevis for at det ble født unger ved Costa Rica Dome, men etter mange dager uten resultat skjedde det omsider i form av en mor med unge på styrbord side.
De to beveget seg sakte og tilbrakte mye tid ved overflaten. Moren overrasket oss ved å la kalven svinge bort mot Pacific Storm. En hvalmor plasserer seg ofte mellom ungen sin og en potensiell fare, men denne moren lot ubekymret barnet sitt få utforske omgivelsene.

John Calambokidis kjørte ut med Squall for å ta bilder ved overflaten for å ha fotoidentifikasjon. Flip Nicklin og kameramann Ernie Kovacs tok med seg utstyret og ble med. Da de nærmet seg hvalene, tok de på seg svømmeføtter og gled ned i vannet. Først kunne de ikke se annet enn blått gjennom dykkermaskene. Eric Kovacs kikket etter ungen, og plutselig overras­ket den ham ved å passere forbi ham ca. 2 m under svømmeføttene. Hvalen var bare en baby, men likevel var det som om den blå ryggen dens fortsatte under ham i en uendelighet. Da ungen gled forbi Flip Nicklin, roterte den litt for å kaste et blikk på ham. Den stirret inn i frontlinsen på kamerahuset, og lukkeren til Flip Nicklin kvitterte med et blink tilbake.

• Forrige Side 6 av 7 Neste