Åndene i sanden

Fra luften er det vanskelig å se linjene som er avtegnet i ørkenjorden – som med tegninger som har ligget for lenge i solen. Mens piloten kretser i krappe svinger over ørkenhøylandet nord for byen Nazca i Sør-Peru, kan jeg så vidt skjelne flere vakkert lagede figurer.

”Orca!” roper den peruvianske arkeologen Johny Isla over brølene fra motoren. Han peker ned på en figur som har form som en spekk­hogger. ”Mono!” sier han noen øyeblikk senere, da den berømte Nazca-apen kommer til syne. ”Colibrí!” Kolibrien.

Siden de ble allment kjent på slutten av 1920-tallet, da det ble opprettet kommersiell flytrafikk mellom Lima og den sørperuvianske byen Arequipa, har de mystiske ørkentegningene som kalles Nazca-linjene, undret arkeologer, antropologer og alle som er fascinert av tidlige søramerikanske kulturer. Like lenge har mengder av vitenskapsfolk – og amatører – presentert sine forskjellige tolkninger over linjene, som om de var verdens største samling av Rorschach-blekkflekker. De har i tidens løp vært utlagt som inkaveier, kunstige vanningskart, bilder som skulle ses fra primitive varmluftsballonger, og – den mest underholdende – som landingsbaner for fremmede romskip.

Etter 2. verdenskrig foretok en tyskfødt lærer som het Maria Reiche den første ordentlige undersøkelsen av linjene og figurene – de såkalte geoglyfene – like utenfor Nazca og den nærliggende byen Palpa. I femti år fram til sin død i 1998 spilte Maria Reiche en svært avgjørende rolle for bevaringen av geoglyfene. Men den teorien hun foretrakk – at linjene er komponenter i en astronomisk kalender – er stort sett forkastet. Den voldsomheten hun beskyttet linjene med mot utenforstående, har dagens voktere overtatt, så selv vitenskapsfolk har vanskelig for å få adgang til de mest berømte dyrefigurene på høysletten, pampasen, like nordvest for Nazca.

Siden 1997 har det likevel vært et stort peruviansk-tysk forskningssamarbeid i gang ved byen Palpa lenger nord. Under ledelse av Johny Isla og Markus Reindel fra Deutsches Archäologisches Institut har Nazca-Palpa-prosjektet satt i verk en systematisk, tverrfaglig studie av de gamle folkeslagene i området. De begynte med hvor og hvordan nazcaene levde, hvorfor de forsvant, og hva meningen var med de uvanlige tegningene de etterlot seg i ørkensanden.

Mens flyet vårt krenger for å snu igjen, sitter Johny Isla med sitt brede ansikt med de høye kinnbeina presset mot vinduet. Han er født i høylandet og ansatt ved Andesinstituttet for ­arkeologiske studier. ”Trapesform!” roper han og peker på en kjempestor geometrisk lysning som dukker opp. ”Forhøyning!” tilføyer han og gestikulerer med en finger: ”Forhøyning!”

Forhøyning? Han peker på en liten haug med stein i den ene enden av trapeset. Hvis Johny Isla og kollegene hans har rett, kan beskjedne byggverk av denne typen innholde nøkkelen til en forståelse av det egentlige formålet med Nazca-linjene. Historien begynner – og ender – med vann.

Kystområdet i Sør-peru og Nord-chile er et av verdens tørreste steder. I den lille beskyttede senkningen der nazcakulturen oppstod, ­renner det 10 elver ned fra Andesfjellene lenger øst, og de fleste av dem tørker ut i hvert fall en del av året. Disse 10 sårbare stripene med grønt er omgitt av tusenvis av nyanser i brunt, og i likhet med Nildeltaet og elvene i Mesopotamia var de et fruktbart samlingspunkt der det tidlig oppstod en sivilisasjon.

”Det var et perfekt sted for mennesker å slå seg ned, fordi det var vann der,” sier geografen Bernhard Eitel, som er medarbeider på Nazca-Palpa-prosjektet. ”Men det var risikable omgivelser – meget risikable.”

Ifølge Bernhard Eitel og kollegaen hans ved universitetet i Heidelberg, Bertil Mächtle, har mikroklimaet i Nazca-området svingt dramatisk i de siste 5000 årene. Når det høytrykks­systemet midt over Sør-Amerika som kalles det boli­vians­ke høytrykket, beveger seg nordover, faller det mer regn på vestsiden av Andesfjellene. Når høytrykket trekker sørover, tørker elvene ut ­igjen i Nazca-dalene.

På tross av de risikable forholdene blomstret nazcakulturen i 800 år. Omkring 200 f.Kr. skilte nazcafolket seg ut fra en tidligere kultur som kalles paracas, og de slo seg ned langs elvedalene og dyrket sine avlinger som bomull, bønner, rotfrukter, lucumafrukter og mais med små kolber.

De spesielle leirkrukkene deres er godt kjent, og de oppfant en ny teknikk der de blandet leire med et titalls forskjellige minerals­ke pigmenter og smurte det tynt på slik at fargene kunne bakes inn i leiren. En velkjent avbildning på keramikk­, som kalles Telloplaten, forestiller flere gående nazcaer som spiller på panfløyte omgitt av dansende hunder. Det har blitt ansett som et ikon­aktig øyeblikksbilde av et fredelig folk som hadde ritualer der det inngikk musikk, dans og hellige vandringer.

I begynnelsen av nazcatiden var hovedstaden et sandforblåst valfartssted som heter Cahuachi, som var under religiøst styre. Stedet ble gravd ut første gang på 1950-tallet av arkeologen William Duncan Strong ved Columbia University i USA. Det er et vidstrakt, 1,5 km2 stort kompleks med en imponerende pyramide av leirstein, flere store templer, brede plasser og forhøyninger og et innviklet nettverk av trapper og ganger som binder dem sammen.

Arkeolog Katharina Schreiber ved University of California i USA og den lokale skoleinspektøren og historikeren ­Josué Lancho Rojas påpeker i boken sin fra 2003 om nazcaenes vanningssystemer at elven Nazca, som blir underjordisk ca. 15 km lenger vest, dukker fram igjen like utenfor Cahuachi. ”Det at det dukker opp vann på dette stedet har nesten helt sikkert vært ansett for hellig i for­historisk tid,” skriver de.

”Cahuachi var et rituelt sentrum,” sier den italienske arkeologen Giuseppe Orefici, som har ledet utgravingen i mange år. ”Folk kom hit fra fjellene og fra kysten og hadde med seg offer­gaver.” Blant de utgravde gjenstandene er det flere titalls avskårne hoder, oftest trukket på et flettet tau via et hull boret i pannen, kanskje for at hodeskallen skulle kunne bæres ved hoften.

Andre steder i Nazca-området flyttet folk øst- eller vestover langs elvedalene i takt med at nedbørsmønstrene endret seg. Det peruviansk-tyske arkeologiske prosjektet har utforsket området fra stillehavskysten til nesten 4600 meters høyde oppe i Andesfjellene. Nesten overalt der de har lett, har de funnet spor av nazcabosettinger – ”som perler i utkantene av dalene,” sier Markus Reindel. ”Og ved hver eneste lille by finner vi disse geoglyfene.”