Hvithvalen

Når jeg begynner å få et stramt drag rundt munnen, når det blir klam og regnvåt november i sjelen min, når jeg har tilbrakt for mange ­måneder i trekk ved tastaturet på datamaskinen i kunstig lys som en slags eneboer som har buret seg inne og sitter og hakker ut et levebrød, så vet jeg at det er på tide å komme seg til sjøs, og at det må skje fort. Så jeg nølte ikke et sekund da jeg ble tilbudt den spennende oppgaven på ­Pacific Storm.

Da turen skulle begynne like etter nyttår, den 3. januar, hadde jeg tre nyttårsforsett: Jeg skulle prøve å være en god skipskamerat, jeg skulle gjøre en innsats for å skjære bort alt det overflødige spekket i alle skriveriene mine, og jeg skulle unngå å komme med den minste hentydning til Herman Melville og hans bok Moby-Dick. Nevnte jeg at vi også skulle finne en hvit hval?

Når hvalen presser vannet ut igjen, blir krillen fanget av bardene i sidene på overkjeven.

Det er sant. Blant bestanden av blåhvaler nordøst i Stillehavet – den flokken som oftest tilbringer sommeren utenfor California, og som vi skulle følge sørover på denne turen – finnes det en hvit blåhval. Kanskje er det en albino. Fra gummibåten til Pacific Storm hadde den hvite hvalen blitt utstyrt med en satellittsender utenfor Santa Barbara fire måneder tidligere, men signalet fra senderen, nr. 4172, hadde opphørt noen få uker senere, og nå var det en gåte hvor hvalen befant seg. TIROS N-satellittene, som beveger seg i solsynkron bane rundt polene, kunne ikke lenger spore hvalen, men vi hadde et håp om å få se den utenfor Mellom-Amerika.

• Forrige Side 2 av 7 Neste