Kilden til liv

Gudene må være vrede.

Det er den eneste forklaringen som gir mening for Jia Son, en tibetansk bonde som holder øye med den katastrofen som er i gang med å utfolde seg ovenfor landsbyen hans i den fjellrike Yunnan-provinsen i Kina. ”Vi har forstyrret naturens orden,” sier den 52 år gamle troende buddhisten. ”Og nå straffer gudene oss.”

En varm sommerettermiddag har Jia Son gått over 2 km opp gjennom den slukten som isbreen Mingyong har skåret inn i det hellige fjellet Kawagebo, som kneiser mellom skyene med sine 6740 meter. Der er det ikke en skygge av is, bare en brusende elv full av mudder og smeltevann. ­Siden bretungen kunne slikke utkanten av landsbyen Mingyong for over 100 år siden, har den trukket seg baklengs som en døende slange som kryper tilbake til hulen sin. De siste ti årene har den satt opp farten til mer enn en fotballbane i året – det er slett ikke et vanlig tempo for en eldgammel ismasse.

”Det var is overalt her for ti år siden,” sier Jia Son, mens han stavrer over steinhauger og småkratt. Han peker på en jakoksesti som skjærer seg inn i fjellsiden omkring 60 meter over bunnen av dalen. ”Noen ganger dekket breen hele stien, slik at vi måtte lede dyrene våre over isen for å komme opp til beiteområdene.”

Etter at vi har kommet rundt en sving på ­elven, får vi omsider se spissen av isbreen. Den har en dødsaktig svart farge fordi den er blandet opp med knust stein og jord. Vannet fra isen der var før i tiden så rent at det ble brukt i ritualer som symbol på selveste Buddha. Men nå er det så fullt av avleiringer at innbyggerne i landsbyen ikke kan drikke det. Over en kilometer av breens tidligere så glatte overflate er ujevn og arrete som spedalsk hud. Det finnes glimt av blågrønn is i sprekkene, men revnene er i seg selv et faresignal. ”Dyret er sykt, og det er i ferd med å tæres opp,” sier Jia Son. ”Hvis den hellige breen vår ikke kan overleve, hvordan skal vi da greie det?”

Det spørsmålet høres som et ekko over hele verden, men ikke noe annet sted er det mer presserende enn i den enorme delen av Asia som får vann fra ”verdens tak”. Denne geologis­ke kolossen – verdens høyeste og største platå, omgitt av de høyeste fjellene – dekker et område som er større enn Vest-Europa og i snitt ligger på over 3000 meters høyde. Bare på den kinesis­ke siden er det nesten 37 000 breer, og Tibetplatået og den omliggende halvsirkelen av fjell er det stedet utenfor polene der det er mest is. Fra denne isen springer Asias største og mest berømte elver, fra Chang Jiang (Yangtze) via Huang He (Den gule elven) til Mekong og Ganges. Disse elvene er livsnerver for noen av Asias tettest befolkede områder, fra de tørre slettene i Pakistan til de tørste storbyene i Nord-Kina nes­ten 5000 km unna. Hvis alt regnes med, er ca. to milliarder mennesker – nesten en tredel av verdens befolkning – avhengig av de elvene som får vann fra snø og is i platåområdet.

Men en krise er under oppseiling på verdens tak, og den skyldes et merkelig paradoks: Uansett hvor mektig og uforanderlig denne geologiske formasjonen tar seg ut, er den mer sårbar overfor klimaendringer enn nesten alle andre steder i verden. Sett under ett stiger tempera­turen på Tibetplatået dobbelt så raskt som det globale gjennomsnittet, som de siste hundre årene har vært på 0,74 ˚C – og noen steder enda ras­kere. Denne farten på oppvarmingen, som man ikke har sett maken til på minst 2000 år, er ­nådeløs mot breene. Den sjeldne kombinasjonen av stor høyde og lave breddegrader gjør dem særlig følsomme overfor klimaendringer.

I tusenvis av år har breene utgjort det Lonnie Thompson, som er glasiolog ved Ohio State University i USA, kaller ”Asias ferskvannskonto” – et enormt lager som tidligere har fått tilført nok ny is og snø hvert år til å utligne det som smeltet. Smeltevann fra breen spiller sin viktigste rolle før og etter regntiden, da det bidrar med en stor del av vannstrømmen i alle elvene fra Chang Jiang (som gir vann til over halvparten av Kinas risplanter) til Ganges og Indus (som er nødvendige for de sentrale jordbruksområdene i India og Pakistan).

Men i løpet av de siste 50 årene har balansen snudd, kanskje for godt. Av de 680 breene på Tibetplatået, som kinesiske forskere holder nøye øye med, avgir 95 prosent mer is enn de får tilført, og det største tapet skjer på sør- og østsiden. ”Disse breene trekker seg ikke bare tilbake,” sier Lonnie Thompson. ”De mister masse ovenfra og nedover.” Isdekket på denne delen av platået er ­redusert med over 6 prosent siden 1970-tallet – og skaden er enda større i Tadsjikistan og Nord-India, med svinn på henholdsvis 35 og 20 prosent de siste 50 årene.

Isen smelter ikke like raskt overalt, og en rekke breer i fjellkjeden Karakorum på vestsiden av platået brer seg faktisk. Dette unntaket skyldes muligens større mengder snø i Karakorum, som ligger på en høyere og derfor kaldere breddegrad. Der er snøen og isen mindre sårbar overfor små temperaturstigninger.