Naturen gir inspirasjon og fordypning

Det mest stemningsfulle stedet der man kan se Lewis-gneis, er nok den store steinsirkelen ved Callanish med utsikt over Loch Roag på øya Lewis. Steinene, som ble reist for 4500– 4900 år siden, har muligens stått der lenger enn den sentrale sirkelen i Stonehenge. Man vet svært lite om de menneskene som reis­te steinene, bortsett fra at de åpenbart var teknisk kyndige. Men det virker passende at et av de tidligste vitnesbyrdene om de mennes­kene som bodde på Hebridene, er laget av denne svært gamle bergarten. Det finnes andre stående steiner hist og pist på øyene, og dess­uten gravstøtter­ fra bronsealderen og solide festningsanlegg fra jernalderen, hvorav mesteparten også er bygd av Lewis-gneis. De smuldrende fortidsrestene minner oss om mektige krigere, livredde landsbyboere som ble angrepet fra sjøsiden, og besluttsomme bønder, gjetere og fiskere som kjempet for å skape seg et hjem helt i utkanten av verden.

Romantikken ved disse rugende ruinene appel­lerer sterkt til Michael Robson. ”Uansett hvor fantasifulle og usannsynlige [de gamle for­tellingene] måtte være, har de ofte en viss au­tentisitet over seg”, sier han. På samme måte som opplysningstidens entusiasme for å iaktta alt er den romantiske følsomheten en arv fra 1700-tallet, og Hebridene var et av omdreiningspunktene. Britisk oppfinnsomhet hadde satt i gang en spirende industriell revolusjon – og skapt støy, forurensing og sammenstuede mennesker i uante mengder. I en stadig mer mekanisert og urbanisert verden­ ble naturen et tilfluktssted, et sted for fordypelse og inspirasjon med en vidunderlig evne til å fortrylle følelser og tanker. ”Hver dal har sitt slag, hvert vannløp sin sang,” sa Sir Walter Scott. Romanene og diktene hans gav det utemmede Skottland en stemme. Selv den fornuftsstyrte Robert Jameson forsikret leserne om at selv ikke han var ”upåvirket av de følelsene som naturlig oppstår i forbindelse med de avsides og betagende scenene som ofte åpenbarer seg for meg”.

Det panoramaet mange anser for det mest spektakulære på øyene, ble oppdaget i 1772 av den engelske naturforskeren Joseph Banks. På vei til Island via Hebridene besøkte han den lille øya Staffa og på den sørvestlige delen av denne fant han ”noen utrolig bemerkelsesverdige søyler”. I dag vet man at de kneisende basaltsøylene er restene etter enorme vulkan­utbrudd som begynte å danne det nord­atlantiske bassenget for ca. 60 millioner år siden. Søylene skapte det ene storslåtte panoramaet etter det andre for Joseph Banks og reisefølget hans da de drog langs kysten.

Vakrest av alt var den store grotten som Joseph Banks døpte Fingal’s Cave.

• Forrige Side 2 av 4 Neste