Side 2

Brorskapet består på godt og vondt av menn som til sjuende og sist er mennesker av kjøtt og blod. Noen er uavhengige av natur og velger å leve alene i eremittboliger på landet. Andre er mer trangsynte, og faktisk kan ”klos­terlivet være preget av smålighet,” sier en munk. Men de beste utstråler ikke bare velvilje, men oppsøker steder der det er bruk for dem. 58 år gamle fader Makarios fra bofel­lesskapet Marouda nær hovedbyen Karyes er en slik mann som uten å blunke ville gi bort frakken, et rom og alle pengene sine til en fremmed. ”Med den sanne tro følger frihet og kjærlighet,” sier han.

Klostrene er alt annet enn ensartet. Vatopediou-klosteret ved kysten er fullt av bysantinske skatter og store ambisjoner. En av munkene er f.eks. dirigent på heltid. Konstamonitou-klosteret dyrker jorden og går inn for en mer rustikk levemåte uten elektrisitet og støtte fra EU. (”Man kan ikke leve et asketisk liv med alle de bekvemmelighetene,” sier en eldre munk.) Munkene fra Athos har ikke lagt fra seg sin menneskelige dristighet. Det vitner Simonos Petras-klosterets praktfulle beliggenhet om – høyt oppe over det uendelige havet som om det klynger seg til himmelstigen. Noen munker foretrekker det golde eneboerlivet i forfalne rønner langs de bratte fjellskråningene i Karoulia. Og atter andre velger fanatismen. Det gjelder f.eks. munkene i det 1000 år gamle Esfigmenou-klosteret, som i lange tider var plaget av sjørøvere, branner og osmanske undertrykkere, men nå har blitt ofre for sin egen radikalisme. Munkene ville ikke akseptere retningslinjene fra den økumeniske patriarken i Istanbul om dialog med andre kristne trosretninger og satte opp et banner som proklamerte ”rettro eller død”. Nå er Esfigmenou-munkene utstøtt fra det styrende organet på Athos, Det hellige fellesskapet, og de lever i dag på donasjoner fra sympatisører i verden utenfor Athos. ”Vi fortsetter kampen,” erklærer den frafalne abbeden. ”Vi setter vår lit til Jesus og jomfru Maria – ingen andre.”

Når en munk av en eller annen grunn forlater Athos, kaller man det å ”begi seg ut i verden”. Halvøya henger selvfølgelig fremdeles sammen med resten av verden, og de 2000 munkene har da også selskap av omtrent samme antall vanlig dødelige arbeidere. Athos har vært en del av Hellas siden 1924, og de lokale myndighetene har sete i den støvete hovedbyen Karyes, som også er stedet der forsendelser fra omverdenen og nyankomne ortodokse pilegrimer i første omgang lander. Turister må søke om spesialtillatelse. Det hellige fellesskapet slipper inn ca. 100 menn i maks fire dager om gangen.

Som korsveien mellom de fastboende og folk på gjennomreise vrimler det av av tilsynelatende uforenlige størrelser i Karyes: en munk som rusler langs fortauet med en knudret stav i den ene hånden og en bag med Nike-logo i den andre. Forretninger som selger stearinlys, rosenkranser og ouzo. Politiet, som har hovedkvarter i byen, tar seg av tilfellene av offentlig drukkenskap og butikktyverier som av og til forekommer. I alle andre saker er det Det hellige fellesskapet som styrer med det meste i Karyes. Det er verdens eldste, kontinuerlig sittende parlament. Medlemmene beskjeftiger seg med store og små anliggender, alt fra forholdet til EU, til hvem som får lov til å leie en bestemt butikk. Alle typer forandringer på Athos representerer en risiko som må veies på gullvekt.

Athos har overlevd ved å tilpasse seg når det var nødvendig, men aldri uten mistenksomhet. Sankt Athanasios, som grunnla klosteret Megis­tis Lavras i 963 e.Kr., gjorde eneboerne rasende ved å introdusere dristig arkitektur i det ellers så rustikke landskapet. Både veier, busser og deretter strøm og mobiltelefoner har gitt anledning til bekymring. Det siste eksempelet på urettmessig inntrenging er internett. Noen få klostre har foretatt svært forsiktige streiftog ut i cyberspace, der de har bestilt reservedeler, kommunisert med advokater og funnet forskningsresultater. ”Det er veldig farlig å være i kontakt med verden utenfor,” advarer en munk. ”De fleste av munkene kjente ikke engang til terrorangrepene 11. september.”

Verden utenfor rykker stadig nærmere. De sist ankomne munkene har universitetsutdannelser, bærbare datamaskiner og liten erfaring med å holde høner. De fleste av muldyrene er skiftet ut med varebiler og firehjulstrekkere. Man frykter hele tiden at støtten fra EU bare fortsetter hvis visse betingelser blir oppfylt – f.eks. at kvinner får lov til å besøke halvøya. Så Athos unngår ikke helt å bry seg med mer jordiske anliggender. Men brorskapet fortsetter sin tilværelse slik de alltid har gjort: uendelig langsomt, evig innadvendt og fordypet i det åndelige. Eller som fader Vasileios sier: ”Vi fordøyer døden før den fortærer oss.”

• Forrige Side 2 av 2