Kloder som vår

Det tok mennesket flere tusen år å utforske sin egen planet og flere århundrer å få oversikt over sine naboplaneter, men i dag blir nye verdener oppdaget hver eneste uke. Så langt har astronomene identifisert over 400 ”exoplaneter”, dvs. planeter som går i bane rundt andre stjerner enn Solen. Mange av dem er så fremmedartede at det er vanskelig å forstå. Det er en Icarus-lignende ”varm Saturn” 260 lysår fra Jorden, som går i bane rundt stjernen sin med så stor fart at et av årene dens varer mindre enn tre Jord-dager. Rundt en annen stjerne 150 lysår borte kretser en avsvidd ”varm Jupiter”, som har en øvre atmosfære som blir blåst av og danner en gigantisk kometaktig hale. Tre planeter er funnet i mørket rundt en pulsar – restene av en tidligere mektig stjerne som har skrumpet inn til en roterende atomkjerne på størrelse med en storby – mens utallige verdener tilsynelatende har falt inn i stjernene sine eller blitt slynget ut av solsystemet sitt, der de vandrer i evig mørke.

Blant alle disse eksotiske eksistensene leter forskerne iherdig etter et streif av noe velkjent: Planeter som ligner Jorden og går i bane i riktig avstand fra stjernen sin – verken for varme eller kalde – til å være beboelige for liv slik vi kjenner det. Ennå er det ikke funnet noen planeter som er som vår, trolig fordi de er vanskelige å oppdage. Å få øye på en planet så liten og dunkel som vår midt i det skarpe lyset fra stjernen dens, er som å spotte en ildflue i et fyrverkeri. Og å oppdage planetens effekt på tyngdekraften til stjernen dens, er som å lytte etter et ­kattemjau under en tornado. Men ved å presse teknologien til sitt ytterste, har astronomene likevel kommet nærmere en annen Jord.

Inntil videre har bare 11 exoplaneter blitt ­fotografert. Alle er store, klare og passe langt unna fra stjernene sine. Nesten alle de andre har blitt oppdaget med den spektroskopiske dopp­lerteknikken, der stjernelys blir analysert for å finne tegn på at stjernen blir trukket litt fram og tilbake av tyngdekraften fra planeten dens. De siste årene har astronomene forfinet dopplerteknikken, så nå kan de se når en stjerne blir trukket ut av rotasjonen sin med bare 1 m pr. sek. Det tilsvarer omtrent gåfart for et mennes­ke. Det er nok til å oppdage en kjempeplanet i en stor bane eller en liten planet svært nær stjernen, men ikke til å finne en planet i jordstørrelse i noe som kommer i nærheten av Jordens 150 millioner km avstand fra sin stjerne. Jorden trekker i Solen med ca. en tidels gåhastighet, noe som omtrent tilsvarer den farten en baby kan krype med. Ennå kan ikke astronomene få et så lite signal ut av lyset fra en fjern stjerne.

En annen innfallsvinkel er å holde øye med en stjerne for å observere den regelmessige reduksjonen i stjernens lysstyrke, som forekommer når en planet i bane passerer foran stjernen og blokkerer for en brøkdel av lyset. Det er trolig maks en tidel av alle planetsystemer som er orientert slik at disse miniformørkelsene, som kalles transitter eller passasjer, er synlige fra Jorden. Det betyr at astronomene kan bli nødt til tålmodig å overvåke et stort antall stjerner for å observere bare noen få passasjer. Den franske COROT-satellitten som nå er inne i det tredje og siste året av sin primære oppgave, har oppdaget sju passerende exoplaneter, hvorav bare en er 70 % større enn Jorden.